Profilbilde.jpg

Angela Schrøder

Jeg står bak Livet som Krølltopp!

Hallo.

Velkommen til Livet som Krølltopp, bloggen hvor jeg dokumenterer livet i form av the struggles og the not so struggles. Nyt lesingen og send meg en melding på Instagram om du har noe på hjertet.

Instagram Nametag.JPG
Bergen City Marathon

Bergen City Marathon

Da jeg såvidt overlevde Bergen City Marathon

Forrige lørdag deltok jeg i stafetten på Bergen City Marathon sammen med mine kollegaer. Det vil si, deltok og deltok… Jeg var der, og jeg hadde en stafettpinne, men det var nærmest det. Her er hva som skjedde:

Etter å ha lest meg opp på alle nettsider jeg kunne finne som omhandlet trafikale endringer, fant jeg ut at jeg kunne kjøre ned til Gjensidigegården og spasere eller jogge derfra til min startposisjon. Dessverre var veien stengt midt i hovedveien før man kom seg ned til dette bygget, og eneste vei å kjøre var gjennom Fløifjellstunnellen. Ettersom jeg skulle løpe fra Mon Plaisir i Sandviken, ble dette en mega-omvei! Jeg kjente pulsen stige noe enormt mens vi kjørte rundt i sentrum og mot Bellevue, det var eneste løsningen. Den gang ei, absolutt alt ved Bellevue var også stengt i forbindelse med løpet. Det ble bestemt at vi måtte ta oss så nærme sentrum som overhode mulig, hvor jeg skulle løpe til Sandviken.

Brått oppover

Jeg gikk ut av bilen ved Domkirken i sentrum, og det skulle i følge Google Maps ta en halvtime å spasere til mitt startsted. Som dere vet er Bergen bratt, bratt, bratt – og jeg hadde ikke 30 minutter på meg, så jeg begynte å spurte oppover langs fjellsiden uten noe som helst form for oppvarming. Underveis stoppet en dame meg og spurte “Excuse me, do you know how to get to the race?” Jeg så på henne med blodskutte øyne, kjente ikke beina mine og pusten var ikke med meg. Da hun skjønte at jeg var så anpusten at jeg ikke klarte å snakke i det hele tatt fortsatte hun “It’s Okay, I’ll figure it out…” Herregud. Jeg spurtet videre oppover, om man fremdeles kan kalle det en spurt, for jeg begynte å se mennesker som løp. Det var enormt bratt, og gikk direkte oppover, med noen svinger her og der. Plutselig så jeg noe som kunne være en snarvei, men gudene vet på dette punktet. Jeg tok sjangsen og løp innover snarveien som var en slags skog eller busk skråstrek kratt om du vil. Da ringte min kollega som skulle overlevere stafettpinnen til meg og spør hvor jeg er. Jeg hørtes desperat ut da jeg svarte “Jeg VET ikke hvor jeg er!” før jeg ba ham løpe videre. “Jeg finner deg!” Det karres en utslitt Krølltopp ut av busken, jeg løpte i motsatt retning av alle andre som deltok i Bergen City Marathon før jeg møtte blikket hans, tok stafettpinnen og snudde.

BCM Lagbilde.jpg

Det løpes – eller?

Da var jeg i gang med selve løpet, og jeg hadde absolutt INGENTING å gi; ingen oksygen, lårene hadde stivnet helt til av melkesyre og jeg skulle løpe 2,5 km. Distansen i seg selv var ikke veldig lang, men jeg hadde hittil i år løpt 8 km, fordelt på 2 treningsøkter, så det kjentes.

Etter en god stund med løping blandet med så rask gange jeg kunne mestre, tenkte jeg at “Nå må jeg snart nærme meg bytte!” Jeg sjekket Apple Watchen og ser at jeg ikke har kommet lengre enn 0,88 km av de 2,5. Det hele tok virkelig knekken på meg.

Aldri igjen

På et eller annet magisk vis kom jeg meg fram til vekslingen, og satte i gang med å prøve å komme meg ned igjen fra dette fjellet mens hundrevis av mennesker løp forbi meg i en snittfart mye høyere enn jeg selv mestret, de løp i motsatt retning av meg attpåtil. Det tok meg vel 40 minutter å komme meg ned til Bryggen. Jeg sverget til meg selv at jeg aldri igjen skal delta på et løp.

10 ting som motiverer meg

10 ting som motiverer meg

Favoritter på Instagram

Favoritter på Instagram