Etter økten var jeg bare sur, trampet inn i garderoben med hengende hode. Jeg håpet at ingen skulle slå av en prat der og da. Flere og flere kom inn, så jeg gikk ut igjen for å tøye og være litt for meg selv, men det er alltid noen som klarer å ha noe å si, og det er alltid støttende. "Hvordan gikk det med deg, egentlig?" spurte hun ene. "Jeg klarte det jo", svarer jeg. "Men hodet hang etter kroppen". Det handler bare om å bestemme seg.Det er så utrolig frustrerende når man gjennomfører en økt og setter ny personlig rekord i ikke bare én, men to øvelser, og ender opp med å være sur fordi man kunne gjort det bedre. Jeg har oppdaget at selv med mine to økter i uken så har jeg hatt enorm fremgang i det siste, jeg bare tror ikke på det selv. Når jeg kommer på trening får vi gjerne beskjed om å løfte et visst antall kilo, men jeg skalerer ned som en helt. Når vi skal løfte 60 kg starter jeg på 35, og har plutselig tatt 15 repetisjoner på ett minutt og femtifem sekunder. Da løfter man for lett.Jeg er ikke så god på egentrening fordi jeg trenger et realt push og en realitetssjekk samtidig. Det at treneren skriker ting som "Du blir ikke verdensmester av å se på!" eller publikum roper "Ikke stå der og synes synd på deg selv!" – det er slike ting som får meg igang. Dermed har jeg egentlig droppet hele egentreningsgreiene, det er ikke for meg.Inntil nå; jeg har bestemt meg! Det handler bare om å få kontroll på hvor mye vekter jeg egentlig klarer å løfte. Nå blir det egentrening, men bare med styrke istedet. Ingen WOD og intensive Crossfit-økter, kun stangen og meg. Vet du, da jeg testet ut dette i går ble det ny personlig rekord i backsquat; jeg bestemte meg for et visst antall kilo, men gikk hele 10 kilo høyere enn det igjen! Det er det som er så fint med trening; man har alltid et område å forbedre seg på, så lenge man vil det selv.